Arkiv | Inspirasjon RSS for this section

Et DYTT ut av sofaen i ordets rette forstand!

På laget Tipp topp FBA finner vi kollegene Ørjan Hagen og Chris Andre Johnsen som jobber ved Universitetet i Nordland (UiN). De nådde frem til Mount Everest som første lag og er nå på vei videre mot Annapurna 1.

Ørjan jobber som førsteamanuensis ved fakultetet for biovitenskap og akvakultur ved Universitetet i Nordland. Her driver han både med undervisning og forskning. Chris jobber ved samme fakultet.

144 påmeldte fra UiN

De har begge vært med på en “dytt-konkurranse” tidligere, noe som ga mersmak. Fra Universitetet i Nordland er det hele 144 påmeldte deltakere til høstens konkurranse! Ørjan forteller at universitetet er opptatt av mosjon og trim for å forebygge diverse helseplager og sykefravær blant ansatte.

– Det er en kjent sak at det er en del rygg og nakke problemer blant administrative ansatte og akademikere på grunn av mye og ensformig kontorarbeid. Oppfordringen til å bli med på årets konkurranse kom fra sentraladministrasjonen og jeg valgte derfor å melde meg på som i fjor.

Aktiv med familien

Ørjan anser ikke seg selv som en spesielt aktiv person. Han er ikke medlem av noe treningsstudio, bedriver ikke noen form for lagidrett og er heller ingen stor tilhenger av jogging. Hvordan klarer han da å “sanke” så mange skritt? Hittil i konkurranseperioden har han holdt seg aktiv sammen med sin sønn og kone.

– Dette betyr at det har blitt en god del turer med bæremeis i skogen rundt i området hvor vi bor. 17-18 kg på ryggen i kupert terreng er god trening det!

Videre forteller han at Chris er hakket mer aktiv enn han selv, noe som gjenspeiles i Dytt sin skrittstatistikk.

 – Chris jogger og sykler en del og holder seg aktiv på den måten. Men vi er begge veldig glad i å bruke naturen!  I og med at Chris er litt mer aktiv enn meg så prøver jeg å ikke være den som drar i negativ retning. Dette fører til at jeg presser meg litt ekstra.

“Sanker” skritt på rypejakt

På en typisk hverdag (avhengig av været) ligger guttene på pluss/minus 20 000 skritt og det er for det meste snakk om gåing, jogging og litt sykling. Så langt i årets konkurranse er det i helgene at de virkelig har “sanket” skritt.

Vi er begge lidenskapelig interessert i rypejakt og på en 12-13 timers jakttur er det mulig å komme opp i 100 000 skritt. Dersom vi i tillegg går begge dagene, noen vi har gjort (takket være veldig snille samboere), så blir det fort snakk om ganske store tall, forteller Ørjan.

 Mer bevisst på å holde seg aktiv

Dytt har påvirket hverdagen til Ørjan på en veldig positiv måte. Han er mer bevisst på å være ute og i aktivitet sammen med familien.

– Når jeg ikke er på småviltjakt i helgene så passer jeg på å være på marketur i lag med min lille Trym og Ellen. I og med at vinteren er like rundt hjørnet her oppe i nord og jakta legges på hylla blir det mer kvalitetstid med familien.

Begge guttene liker konseptet til Dytt og Ørjan merker resultater– Det jeg liker mest ved konkurransen er at Dytt virkelig har blitt ett DYTT ut av sofaen i ordets rette forstand!

Dytt fra morgen til kveld!

"Team Xtreme" er på god vei mot toppen av Mount Everest!

I forrige uke  var det «Team Xtreme» som tronet øverst på topplistene i Høstens Store Aktivitetskonkurranse. Hittil har de gått 299 km og begynner å nærme seg delmålet Dolalghat. Men hvem er egentlig “Team Xtreme” og hvordan har de klart å “sanke” skritt?

“Team Xtreme” består av lagleder Tommy Christensen og venneparet Mads Olsen og Edle Haug. De meldte seg på konkurransen etter å ha sett en annonse i Dagens Næringsliv. Til daglig er Tommy student ved Universitetet i Agder der han studerer Mekatronikk.

Av lagnavnet kan det høres ut som dette er en gjeng som liker ekstremsport, men det er gjennom andre aktiviteter laget har klart å “sanke” skritt. Tommy er en aktiv person som liker å gå mye. Han har ikke bil og går gjerne i stedet for å ta bussen. Han er også glad i å løpe og deltar i en treningsgruppe en gang i uken.

Mads og Edle har “sanket” mange skritt gjennom blant annet oppussing. De er inne på dytt.no flere ganger om dagen for å registrere aktiviteter og skritt. Tommy innrømmer at de alle tre er konkurransepersoner og perfeksjonister. Når de først bestemmer seg for å gjøre noe går de inn for det med hud og hår, derav lagnavnet “Team Xtreme”.

Motiverende å være på lag

Alle på laget merker en positiv effekt av konkurransen. Selv om Tommy er en aktiv person har han nå begynt å gå enda mer, noe han merker en positiv effekt av. Han synes også det er veldig motiverende å delta på et lag.

– Når man er på et lag kan man ikke skuffe hverandre, vi pusher hverandre hele veien gjennom.

 Topplistene ikke så viktig

Selv om “Team Xtreme” nå ligger øverst på topplisten mener Tommy at dette ikke er noe viktig for han. Det som betyr noe er den indre motivasjonen han får gjennom konkurransen. Det skal ikke handle om å ligge øverst, men å merke den gode effekten av å bevege seg mer.

Alle på laget har blitt veldig engasjerte under konkurransen. De er ofte inne på nettsiden og holder hverandre oppdatert.

– Hjemme hos Mads og Edle er det Dytt som gjelder fra morgen til kveld, sier Tommy.

Vendepunkt i livet!

For to år siden var Marius Stolp (34 år) med i en aktivitetskonkurranse i regi av Dytt. Lite visste han da at konkurransen kom til å endre livet hans.

I 2009 jobbet Stolp hos Hafslund Eiendom AS som dokumentbehandler. Etter å ha sett en annonse meldte flere i bedriften seg på aktivitetskonkurransen “Et dytt i riktig retning”, der målet var å ta seg fra Oslo til København. Under konkurransen ble Marius veldig motivert og engasjert, mye på grunn av den interne konkurransen på arbeidsplassen. Han begynte å gå mye mer enn det han hadde gjort før. Han begynte blant annet å gå for å hente barna i barnehagen og gå av bussen et par stopp før.

Marius og hans lag gikk så mye at de tilslutt vant hele konkurransen og en tur til København!

Gikk på seg senebetennelse

Da Marius ble med i konkurransen veide han rundt 94 kilo, under konkurransen merket han fort at kiloene begynte å forsvinne etter hvert som han gikk. I løpet av konkurransen gikk Marius så mye at han fikk senebetennelse, noe han mener det var verdt.

– I løpet av konkurransen gikk jeg på meg senebetennelse i den ene leggen, men det synes jeg det var verdt i forhold til hvordan jeg har fått det etterpå. En senebetennelse er litt lettere å bli kvitt enn for mange kilo.

Fra dokumentbehandler til sykepleier

Etter at konkurransen var over fortsatte Marius å gå, nå begynte han også å løpe! Kiloene fortsatte å rase av, etter ca.2 år hadde han gått ned over 20 kilo! Som et resultat av dette begynte Marius å se viktigheten av å mosjonere. Han sluttet i jobben som dokumentbehandler og begynte å studere sykepleie på Høgskolen i Oslo. Her fikk han også øynene opp for hvor viktig kostholdet er for kroppen.

I tillegg til å trene begynte han å lage mat fra bunnen av og kutte ned på sukker og salt. Også resten av familien har blitt mer bevisste på mosjon og kosthold. Det har i tillegg blitt lettere å følge med barna i deres aktiviteter. Marius selv mener at denne omleggingen av livsstilen startet med aktivitetskonkurransen til Dytt!

Oslo Maraton

Marius går nå andre året på sykepleien og trener ca. 3 – 4 ganger i uken. I motsetning til tidligere føler han nå at han har lyst til å trene, det har blitt en del av hans livsstil. Ettersom han studerer har han også mer tid til trening, noe han mener er viktig for å ha et klart og skjerpet hode til studeringen.

På søndag skal Marius løpe 10 km under Oslo Maraton. Han er spent på hvordan det blir å løpe i en konkurranse med startnummer på brystet.

– Målet mitt er å løpe under 45 minutter, på denne tiden i fjor brukte jeg over en time på 10 kilometer, så det kan man jo si er en forbedring 🙂

Så takk til Dytt for deres konkurranser, jeg kan si at det har forandret mitt liv 🙂 – Marius Stolp

Jotunheimen rundt på sykkel – med hjelp fra Hushovd

85 år gamle John Gundersen lar seg ikke stoppe av alderen sin, han har gått ”Jotunheimen rundt på 60 dager” med Dytt.no. Med seg på turen har han blant annet fått hjelp fra Thor Hushovd.

Ved å sykle 35 til 120 minutter om dagen har John Gundersen utmerket seg i aktivitetskonkurransen ”Jotunheimen rundt på 60 dager”. Han ble nominert av de andre på teamet sitt hos I.M Skaugen, der John jobber fulltid. Her har han vært ansatt siden 1949. De 13 første årene jobbet han ombord på ulike skip, blant annet det ombygde linjeskipet «Skaugum».

Fra Australia til ”Skaugum”

Gundersen er opprinnelig fra Melbourne i Australia. Da han var 14 år vervet han seg til den australske marinen og tjenestegjorde der under andre verdenskrig. I 1949 bestemte han seg for å søke lykken i England gjennom et program som het ”Work your way over”. På vei til London møtte han på linjeskipet ”Skaugum” og kaptein Isak Martinius Skaugen. Det viste seg at kaptein Skaugen kjente bestefaren til Gundersen, noe som førte til at han ble tilbudt jobb ombord på båten. I tiden fra 1949 frem til 1958 gikk han fra å være tredje styrmann til å bli kaptein. Gundersen jobbet et aktivt liv ombord på flere typer skip frem til 1962.

– Fra tiden som sjøkadett og ombord på ”Skaugum” er jeg vant med å holde meg i fysisk aktivitet. Under andre verdenskrig tjenestegjorde jeg for den australske marinen og pådro meg skader i beina. Ved å holde meg i fysisk aktivitet i etterkant har jeg klart å holde kroppen ved like.

Gundersen nevner også at hans aktive livsstil kombinert med påfyll av ny informasjon på jobben og gjennom medier gjør at han holder seg godt. Han trives godt i jobben sin og ønsker å fortsette så lenge helsa holder. Innad i bedriften er 85 åringen kjent for å være den som kommer først på jobb og går sist hjem.

Ville ikke sinke de andre

Først ville ikke John være med på aktivitetskonkurransen, han var redd han vill sinke laget.

– Det viste seg fort at han skulle bli den flinkeste av oss, forteller kollega og medlem i teamet til John, Monica Skaugen.

– John raste av gårde fra oss andre på tabellen inne på nettsiden til konkurransen. Vi prøvde å ta han igjen, men måtte etter hvert innse at det var umulig. Han var en stor motivator under konkurransen, forteller Monica.

Hjelp av Thor Hushovd

For å nå målet, Jotunheimen rundt på 60 dager, måtte John gå mer enn 450 km. For å ”sanke” inn skritt har John syklet hver dag på ergometersykkelen sin. Han har ikke sittet foran TV-en og syklet, men på bakrommet hjemme med øynene lukket!

– Jeg liker å lukke øynene og telle hvert skritt jeg tar ved hver omdreining. Dette har å gjøre med den musikalske utdannelsen jeg fikk da jeg var liten. Jeg finner en takt som jeg følger. Dette kommer helt automatisk for meg.
Til å motivere seg gjennom sykkeløktene finner Gundersen hjelp i en av Norges store sykkelhelter, Thor Hushovd.

– Når jeg lukker øynene og sykler ser jeg for meg Thor Hushovd. Han tråkker i vei foran meg og jeg skal ta han igjen. Dette er en del av inspirasjonen. John innrømmer at han enda ikke har klart å slå Hushovd i en spurt.
De andre kollegene på jobben har foreslått at John burde få seg en gul ledertrøye.

Morsomt på jobben

Gjennom de 60 dagene konkurransen pågikk var dagens viktigste gjøremål å registrere John sine daglige skritt på nettsiden til Dytt. Monica nevner at det ble veldig morsomt på kontoret fordi alle ville følge med på hvor langt i løypa John hadde kommet. Også under lunsjen ble konkurransen ivrig diskutert, alt fra delmål til spørsmål om hvor man befant seg i løypa.

Ettersom flere i teamet til John jobber i ulike land kommuniserte de med hverandre på mail under konkurransen. Teammedlemm Monica forteller at de sendte flere morsomme mailer til hverandre, noe som var med på å skape god stemning og motivasjon.

I etterkant av konkurransen har John fortsatt å sykle daglig. Til høsten har han planer om å være med på en ny aktivitetskonkurranse i regi av Dytt. Målet er vel å slå Hushovd i en spurt?

Ruth ble nominert for sin innsats i jorden rundt på 80 dager!

Fikk kreft – gikk «jorda rundt på 80 dager».

I 2009 fikk Ruth Bakken kreft for andre gang på fem år. Ett år senere gikk hun «jorda rundt på 80 dager» med Dytt.no.

  • Det nytter ikke å grave seg ned når livet butter i mot, sier Ruth Bakken.

Hun forteller om den lange og harde veien tilbake til jobb og et normalt liv, etter å ha blitt behandlet for kreft for andre gang. Sammen med seks andre helsesøstere ved sykehuset i Levanger kommune meldte hun seg i høst på aktivitetskonkurransen «jorda rundt på 80 dager» på nettstedet dytt.no. Der startet hun den lange ferden på til sammen 700 kilometer. Hver deltager har på seg en skritteller som registrerer hvor langt de går per dag. Den 4.desember kom gruppa i mål.

  • Det har vært veldig motiverende og utrolig gøy. Konkurransen holdt meg i gang, forteller Ruth.

På nettet har helsesøstrene fulgt med hver eneste dag for å se hvor langt de har kommet, og hvordan de har ligget an i forhold til de andre i gruppen.

Trodde hun var frisk

Det er våren 2009. Ruth har akkurat rukket å hente seg inn fra behandlingen og er endelig tilbake i jobb etter fire år med sykdom. Hun rekker å jobbe i en måned før hun får sjokkbeskjeden; brystkreften hun trodde hun var kvitt har spredd seg til skjelettet. Det betyr ny sykmelding, ny cellegiftkur og ny usikkerhet.

  • Det kom som et sjokk. Jeg var helt lammet, men etter hvert begynte jeg å tenke fremover igjen. Jeg ville tilbake til jobb – og i tillegg ville jeg gi mine to sønner et verdig liv.

Samme vår begynner Ruth med behandling. Hun skal ha seks omganger med cellegiftkurer. Til alles lettelse ser medisinene ut til å fungere, og utove sommeren slipper kreften sakte tak på kroppen hennes. Hun begynner å lete etter måter å komme seg i form på, fordi hun vet det vil gjøre det enklere å komme seg tilbake i jobb.

Motiverende samhold

Vi spoler frem et og et halvt år. Ruth er tilbake på jobb med venninnene. Hun har hatt en rolig helg, og må svare for seg på mandagen. Hvorfor hadde hun kun gått 3000 skritt i går? De andre helsesøstrene ler. Ruth forteller om en hverdag hvor den interne konkurransen og samholdet på jobben gir et lite ekstra dytt.

  • Det ble ofte stilt spørsmål om hva de ulike hadde drevet med om det var gått unormalt få skritt. Enkelte dager hadde jo noen nesten sittet helt stille, ler Ruth..

Selve gåturen startet i september i høst. Det som var opprinnelig var tre helsesøstere skulle snart bli til 7.

  • Det var Ruth som inspirerte oss, ikke omvendt som det kanskje burde ha vært, forteller helsesøstren

Treningsgruppa beskriver Ruth som sjeldent positiv og viljesterk. Selv mener hun at nettopp det at man trener sammen som en gruppe gjør at man blir ekstra motivert.

  • Man setter seg ikke i sofaen når de andre er avhengig av deg for å komme i mål, slår hun fast.

Og i mål kom de alle som en, mye takket være Ruths pågangsmot, skal vi tro resten av treningsgruppa. Selv ser hun allerede frem mot neste aktivitetskonkurranse.

  • Vi kommer nok til å melde oss på den også, konstaterer helsesøsteren.